Mens jernkroppen letter, trykkes hodet mitt ned mellom skuldrene. Stemmene blander seg med susende during.
Fra 19F ser jeg at hun har farget himmelen. Har ikke sett henne i år, får nok et glimt i morgen, men det teller liksom ikke.
Elsker hvordan vi i nord venter, teller dager.
-Snart ser vi henne skinne på kirkespiret! Forventningen dirrer, og i dagene etter hennes ankomst, går vi rundt med ren lykke over skjerfkanten, og glødende hjerter i frost.
 
Mannen min har fikset en landingshelg til oss. Han er der allerede, dro onsdag. Jeg sendte han en melding før ombordstigning.
Ser smilet hans når han leser den.
Det er tjuetre år siden jeg falt for den litt hese stemmen. Jeg kunne ikke forstå at denne kjekke gutten valgte meg.
Tjuetre år. Dans på tynn is, og dans i festsal.
Vi har danset oss inn i hverandre.
 
Jeg er glad jeg fikk denne flyturen i eget selskap. Har alltid hatt et stort behov for å være alene. Det er to måneder siden jeg ga ut «Hjerteslag i ord».  Jeg gikk rett i dvale etterpå, og krøp takknemlig, varm, og blottlagt inn i meg selv. Har lurt på hvor lenge denne dvalen skulle vare? Er den over nå?
Jeg kjenner den varme skrivegleden bre seg, mens fingrene løper over tastaturet på IPaden.
Ivrige skrivefeil hopper opp foran meg, og blander seg ertende inn.
Gleder meg til å kikke inn i de fineste blå. Har bord klokken åtte.
Jeg smilte sjarmert, når han fortalte at han hadde bedt om et romantisk bord.
 
Denne helgen er en del av vårt «lande sammen» fokus.
Farten i dagens samfunn er til å bli kvalm av, og jeg fortviler ofte over meg selv. Må være noe galt med meg? Lydene er så høye, lysene så skarpe, og rollene så mange, og  krevende. Vi skal være mye, for mange. Jeg føler trangen til stille meg midt ut på denne jagende motorveien, og hyle alt mine lunger kan klare! Drømmer meg vekk til en liten hytte på vidda. Bære  vann og ved. Tenke.

Vi går ikke på besøk lengre uten å ha avtalt på forhånd, og vi savner vennene våre som bor et steinkast unna. Vi klager over mangel på tid, når tid er gaven vi er blitt gitt.
Vi snakker om hvordan vi ville levd? Om vi visste, at dette var våre siste dager på jord?
Uansett antall. Dette er de siste.
 
-Har vi kokt ettermiddagskaffe?
-Ja, det har vi gjort, smiler jeg og nikker mot de to koppene som står i hverandre på bordet. Han gnir en uskyldig ettermiddagslur ut av øynene. -Jeg bare duppet.
En liten hverdagslanding etter jobb. En halvtime i tosomhet.
 
19D sover.  Jeg lurer på hvor han skal? Hva drømmer han om? Hodet henger tungt over brystet. Armene i kors. Bose headsett.  Tro om han er fornøyd med statistikken klokken hans kan rapportere om?
De andre?  Reiser de til, eller reiser de fra noe ? Er de på reise fordi de har funnet noen?  mistet noen? Reiser de av lyst? Eller reiser de fordi de må?
Må vi egentlig noe? Bortsett fra å dø?
 
Det sitter ingen i setet mellom oss, bare Torkil Damhaugs siste. Jeg kjøpte «Glasshjerte» for flere dager siden. Har spart den.
Hører meg selv si - En rødvin, og en potetgull.
Duften av flyvertinnen finner meg lett når hun bøyer seg over den sovende, og sender meg et vennlig blikk. Jeg har dotter i ørene. Må høres rar ut. Holder for nesen, og blåser.
Syns forresten de er litt små, vinflaskene de serverer på flyet. 
 
Det kribler i magen på ny bok vis, og jeg blar spent. Jeg ser Robin fort, og skjønner at han er spesiell. Jeg er full av beundring for hvordan Torkil har valgt å introdusere hans karakter, teknikken. Jeg er glad jeg har fått møte denne spennende forfatteren.  Han leste for oss på kursene, og jeg hører stemmen hans når jeg leser.
 
Jeg må nyse!
Herregud, der er hun jo!
Det stråler i gult, og rødt. Hun er så skarp at jeg ikke klarer å feste blikket.
Fingrene galopperer over bokstavene. En grønn tvilling forfølger blikkfestet mitt.
Så vakker hun er! Finnmarkshjertet mitt smelter atter en gang, og jeg smiler mitt største smil ut av det lille buevinduet.
-Hei, jeg har savnet deg.
Jeg trenger deg. Husker du meg?
 
Jeg kjenner lyset sive inn under huden. Gleder meg til jeg skal se henne igjen, hjemme.
Da teller det, og jeg skal lukke øynene og ønske meg noe. Jeg skal takke for at hun er tilbake, og jeg skal takke mørketiden for nok en fargerik omfavnelse, og fordi den har lettet, akkurat i tide.
 
Flykroppen vender seg skarpt mot venstre. Sola blinker farvel, og tåke pakker oss inn over Gardermoen.
Jeg fikler etter telefonen i det flyvertinnen ønsker oss velkommen til Oslo.
Vi har landet, og det tikker inn en melding.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet, og kikker ut av vinduet. Det er blitt mørkt, men den hvite snøen lyser fortsatt opp mandagen, som snart er halvveis. Jeg er alene, og de eneste lydene rundt meg er den svake summingen fra kjøleskapet, og lyden av bildekk som møter skarp snø når en og annen bil passerer. Foran meg ligger det en bunke med hvite pakker.
Ti eksemplarer av "Hjerteslag i ord" som skal sendes i posten.
Inntrykkene fra uken som ligger bak meg er mange. Torsdag hadde jeg min boklansering i Kunnskapsparken. Jeg hadde handlet inn god drikke med bobler, og serverte bokstavkjeks. På forhånd hadde jeg sett for meg at det kanskje kom til å komme rundt 20 personer. Det var derfor utrolig overraskende at så mange som tett opptil 60 mennesker kom.
Det å stå foran disse fine menneskene, er noe av det fineste jeg har opplevd, og noe jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Det glitret gyllent i glassene, lyset var dempet, og energien i rommet var full av kjærlighet og støtte. Jeg var fylt til randen av ydmykhet og takknemlighet. Det føltes befriende å fortelle om min vei fra drøm til utgivelse. Om hvordan det at jeg ikke ble tatt opp som student ved forfatterlinjen i Tromsø i fjor høst, var årsaken til at jeg nå holdt min første utgivelse i hendene.
Jeg fortalte om opptakssvaret hvor det stod at de innsendte tekstene var vurdert ut fra språklige kvaliteter, troverdighet, originalitet, og nødvendighet.
Om den siste linjen.

Du er dessverre ikke innvilget opptak til studiet.

Jeg hadde to valg.

Jeg er ikke god nok. Ikke engang til å bli tatt opp som student.

Jeg er god nok.

Jeg brukte energien i avslaget fra opptakskomiteen positivt. Jeg bestemte meg for at det ikke skulle tære på min vei mot målet om bokutgivelse, og jeg bestemte meg for å skape mitt eget Univers(itet). Jeg smiler når jeg tenker tilbake på hvordan jeg kastet meg inn i studiene, og søkte opp informasjon. Leste bøker, og skrev notater. Studerte skrivestiler, og lyttet til forfatterintervjuer på podcast.  
Det er ikke mange universitet som kan skryte av så flotte forelesere som det jeg hadde!

Mitt første semester skulle handle om poesi. Det semesteret viste seg å vare resten av studieåret. Jeg badet i poesiens verden, og skrev dikt dag og natt. Jeg kunne våkne, og ta frem telefonen. Ord, og setninger bare måtte skrives, før de ble borte.  Planen min om å skrive på mitt store prosjekt, ble bare skjøvet lengre og lengre foran meg. Til slutt måtte jeg bare gi meg hen. Jeg begynte å publiserer dikt på Instagram som hjerteskribenten.
Dette var starten på en mageveltende, og urolig tid.
Noen av diktene  måtte jeg  stå opp om natten for å slette. Jeg følte at jeg skrev meg naken, men jeg klarte ikke å slutte. Bokstavene kom ut av meg som jeg hadde slått hull på en stor demning. 
Tanker, og følelser som hadde bygget seg opp i meg, kom nå ut i form av dikt.
Min sårbarhet i kombinasjon med sosiale medier, var veldig uheldig.

Jeg lot meg fange av antall liker , og mest av alt, av antall ikke liker. Jeg brukte mye energi, og mistet mye nattesøvn på å engste meg over hvorfor den og den, ikke likte det jeg hadde skrevet?
Var det sant som opptakskomiteen hadde sagt, at tekstene mine ikke hadde språklige kvaliteter, ikke var troverdige, ikke var originale, og ikke var nødvendige?

Jeg følte meg ofte utenfor som liten. Ikke ensom, men alene på min egen måte. Nå kom alle de følelsene tilbake. Jeg skrev diktet "Utenfor"

Ofte føler jeg meg utenfor
Du tenker nok at jeg er innenfor
Men akkurat da er jeg bare
Innenfor
Utenfor

Det å være innenfor at man føler seg utenfor, er ikke sunt i lengden. Jeg bestemte meg for at dette måtte jeg jobbe med. Jeg måtte bort fra antall liker, og ikke liker, og jeg måtte tilbake til hvorfor jeg skriver? 
Først og fremst så elsker jeg å skrive, og jeg tror på deling av følelser. Jeg tror at dersom vi er ærlige, og rause med hverandre, og deler også det som ikke er lett og harmonisk, så vil vi utvikle oss og bli sterkere sammen.
Jeg nekter å la meg styre av liker, og ikke liker.  Det at vi er så forskjellige i forhold til hva vi liker, det er et vakkert vitnesbyrd om mangfoldet i oss mennesker, og det er utrolig fint.

Året som ligger bak meg har vært utviklende, både med tanke på min skriving, og for meg personlig. Jeg er ikke lengre redd for å vise hvem jeg er. Jeg har funnet mot og styrke, i det som jeg før tolket som tegn på svakhet.
Min konstante undring over, og min nærhet til følelser.
Dette året har gjort meg i stand til å forstå meg selv, og andre bedre.
Til å være det jeg hele tiden søker å være. Et bedre medmenneske.

Det at jeg nå har lansert min første utgivelse,  er en fin markering av slutten på studieåret ved mitt eget Univers(itet).
Boken "Hjerteslag i ord" er min eksamen, og du som leser er min sensor. 

Å skrive er å være i kontinuerlig utvikling, og selv om jeg har skrevet i mange år, så er jeg nettopp startet.
Jeg har lært av skriveprosessen, og av utgivelsesprosessen. 
Jeg har gitt ut min første bok. Jeg har startet eget forlag, og jeg har etablert eget selskap.

Jeg er god nok. Du er god nok.
Det er bare et menneske som kan stoppe deg, fra å oppfylle drømmene dine!


Lytt til ditt hjerte
Det er nå
Du har sjansen
Hvor lenge er nå? 

 

Bok i løpet av nyåret 2018, ble til bok med lanseringsdato 16.november i år.
Jeg ringte Tor Børge på Bjørkmanns Trykkeri
- Rekker vi dette?
-Ja, det skal ikke stå på trykkingen, humret han.

Hege Elisabeth Johansen, også kalt engel på jord, var på pletten, nesten før jeg rakk å spørre.
Klart jeg skal hjelpe! Dette fikser vi!

Jeg hadde skrevet over 150 dikt i løpet av det siste året. Nå begynte utvelgelsen, og det skrev seg også frem noen nye.
Hvor mange skulle med? hvor mange var gode nok?

Jeg bestemte meg for et utvalg, og tok kontakt med to mennesker jeg har stor respekt for, og som jeg vet ville vurdere tekstene på en god og ærlig måte.
Svein Erik Lampe og Hugo M.Kjelseth sa ja til å være medlesere, og fikk begge to sine utkast tilsendt. Jeg må innrømme at det var en kvalmende og nervepirrende opplevelse.
Det var derfor veldig betryggende når begge to, møtte meg med sine rolige stemmer, og varme lattere. Dette går fint, Linda! Hva er det du er redd for! Svein Erik skrattet, -Er du redd for hva folk skal tro om deg? -Du er jo ikke unik i forhold til å være nevrotisk av og til!

Begge to hadde flotte innspill, og jeg satte virkelig pris på deres tanker om mine dikt.
Nå fikk jeg virkelig bruk for noen av teknikkene jeg festet meg ved på skrivekurs med Skrivestudio i Firenze, og på Sommarøy.
-Kill Your darlings"  og "Ikke kast barnet ut med badevannet" Kenneth var ikke helt enig i min vurdering angående to av darlingene som var blitt utelatt, og de fikk dermed bli med igjen.  Hans engasjement har vært uten sidestykke. Han har smakt på ord, og setninger mer eller mindre frivilling, og han har holdt ut med en til tider fraværende og distrahert kone.
Jeg valgte ut diktene som skulle med, og sendte de over til Hege.

Hege Elisabeth Johansen har laget design, og bokomslag. For ei dame! Min takknemlighet ovenfor denne vakre, kloke og talentfulle kunstneren er endeløs. Sjekk ut Heges Kribbel på Instagram og på FB.

Trykkeridagen våknet jeg med to ord i munnen! - Stopp pressa!
Jeg hadde "sjekketrang", og hadde funnet to feil!
Tor Børge svarte rolig
-Ingen skade skjedd.

I skrivende stund er boka mi i trykken, og jeg forbereder meg til boklansering i morgen.
Jeg er nyoperert i et kne, og jeg har nok vært litt for tøff med belastningen, så uansett hvor høy jeg pleier å påstå at smerteterskelen min er, så er den ikke så langt unna akkurat nå. Men hva i all verden betyr det?
Jeg lanserer bok i morgen, og i morgen formiddag skal jeg til Radio Alta for å snakke om det!

Etter utstillingen på Aksel Fugelli's bokbad, satte jeg meg ned å tenkte "Hva nå?"
Som oftest når jeg lurer på sånt, så lukker jeg øynene og ber om svar. Jeg stoler på at de impulsene jeg får vil føre meg på riktig vei.

Ordet " Alta Bibliotek" kom rimelig kjapt. Jeg sendte derfor en melding til en av de ansatte på biblioteket, og spurte om de kunne tenke seg å være vertskap for diktene mine en ukes tid. Det kunne de!  Jeg var rimelig kry når jeg bar inn de 26 platene, og satte de opp på utstillingsveggen deres.

Jeg frydet meg over at ordene mine skulle få stå i så godt selskap!

Utstillingen fikk gode tilbakemeldinger, og de ansatte fortalte at det var flere som hadde vært innom for å se utstillingen. Det rørte meg langt inne i skrivehjerte.

Før uken var omme landet det en fantastisk invitasjon i innboksen min. Biblioteket inviterte lokale forfattere til bokmarked 18.november. Hver forfatter skulle få presentere sitt forfatterskap, og få selge sine bøker!
Jeg kunne knapt fatte at jeg var invitert!
Det var bare et lite problem.....jeg hadde ingen bok!

Alta Event likte utstillingen min i Bossekop, og inviterte meg til å stille ut diktene mine på  bokbadet de arrangerte med Aksel Fugelli samme uke. Fugelli var på Finnmarksturne med boken "Per dør". Jeg svarte selvfølgelig ja, men under en forutsetning. De måtte spørre Aksel om det var greit. Aksel var akkurat like hyggelig, og jordnær som jeg hadde hørt at han var, og det var en stor ære for meg å få stille ut på hans bokbad.
Det var herlig å se at diktene mine også passet inn i en sånn sammenheng. Stilren setting med sorte duker, masse små lys, og herlige bokbadgjester.

Jeg følte at jeg hadde varmet opp for en rockestjerne, og var full av takknemlighet og lykke da jeg la meg den kvelden.

Min debut var et faktum 10.september 2017. SISA Kultursenter hadde invitert meg til å vise frem min poesi under markeringen av Verdensdagen for psykisk helse. Den sjansen grep jeg med ydmykhet, og en god dose nerver. 
​Jeg hadde på det tidspunktet publisert dikt på Instagram i et års tid, men dette var noe helt annet. Jeg bestemte meg for at diktene skulle lages på plater, og være utstilt på torget i Bossekop. Tor Børge ved Bjørkmanns Trykkeri ga super rådgivning, og leverte raskt. Hege Elisabeth Johansen ga platene et vakkert design, og jeg var klar. 
​Det var en fantastisk følelse å se diktene mine henge i vakre høstfarger på torget. Det var kjølig høst, og sola skinte vakkert på ordene mine. 
​Det føltes ganske så uvirkelig når alle diktene var satt på plass, noen festet i buskene, andre stod på benkene, mens enkelte hadde jeg stilt opp på bakken. 
​Det står et minnesmerke over Nordahl Grieg på torget. Jeg satte en av diktene mine ærbødig foran han, og håpet han ville vært stolt. Nordahl Grieg var glad i Finnmark, og i Alta. Han har skrevet dikt som "Sang til Vardø", "Natt nedover Tana", og "Morgen over Finnmarksvidden", samt at han har tjenestegjort i Alta Bataljonen. Det føltes derfor veldig spesielt for meg å få debutere under hans øyne. 
​Utstillingen fikk nydelige tilbakemeldinger, og jeg må innrømme at jeg flere ganger gjemte meg bortenfor torget, slik at jeg kunne betrakte de som gjestet utstillingen
For en fin følelse!

​

Fra: Postmottak Kunstakademiet

Emne: Svar søknad om opptak til Forfatterstudium ved UiT Norges arktiske universitet
Hei

Du har søkt opptak til følgende studium
Forfatterstudium-årsstudium. 60 studiepoeng
Opptakstekstene er blant annet vurdert ut ifra språklige kvaliteter, troverdighet, originalitet, og nødvendighet.
Du er dessverre ikke innvilget opptak til studiet
Hilsen Studieadministrasjonen. Kunstakademiet.
 
Jeg skjønte umiddelbart at jeg stod foran to tankesett.

1. Jeg skriver ikke godt. Ikke engang til å bli tatt opp som student. Jeg eier ikke språklige kvaliteter, jeg er ikke troverdig, jeg er ikke original og jeg er ikke nødvendig nok.
2. Jeg skriver godt. Jeg er god nok.  Jeg har språklige kvaliteter, jeg er troverdig, jeg er original, og jeg er nødvendig.

Samtidig som det skuffende svaret dalte i kroppen min, så bestemte jeg meg. Avslaget skulle ikke få lov til å tære min vei mot målet. Det å gi næring til en skuffelse, er ingen sunn greie. Jeg brukte energien i avslaget positivt, og forkastet skuffelsen rimelig kjapt. Jeg valgte å fokusere på motivet, og hvorfor jeg hadde søkt? Hvorfor var dette så viktig for meg?
Jeg ville lære mer om litteratur, og jeg ville være i et miljø med andre skrivere, og lesere. Mennesker som deler min lidenskap. Jeg ville dele av meg selv, og jeg ville lære av andre. Jeg ville utvikle meg, og min skriving . Min hobby (Det sitter langt inne å kalle det hobby, for det føles ut som mye mer)

Jeg bestemte meg. Jeg skaper mitt eget Universitet!
En av mine motivatorer ba meg lese anaerobt. Lese til jeg mister pusten. Bernt-Roald; bokpakker sprenger postkassen vår, og bokhyllen hjemme er endevendt. Bøkene på biblioteket strekker permer, og blafrer ivrige ark etter meg. Jeg smiler forsikrende tilbake!
Jeg lytter til intervjuer med forfattere.  Lytter mens de åpenhjertig forteller om sine forfatterskap, sine skrivevaner, og sine bøker. Podcasten er forelesningssal i mitt universitet. Mine forelesere er Jo Nesbø, Tom Egeland, Herbjørg Wassmo, Agnes Ravatn, Roy Jacobsen, Tove Nilsen, Torkil Damhaug, Lars Saaby Christensen, og mange, mange flere. Jeg setter meg ned, tar høretelefonene på, og synker sultent inn i mitt univers.

Være i et miljø sammen med andre som deler min lidenskap? Kanskje du vil være en del av det miljøet jeg savner? Kanskje det allerede finnes et slikt miljø i nærmiljøet mitt, eller på nett, som jeg kan få bli en del av? Eller kanskje vi rett og slett lager et nytt sammen? Skrive, lese og dele erfaringer med hverandre. Støtte, motivere og glede hverandre. Ta kontakt dersom du kjenner at det rører noe i deg. Jeg gleder meg!
Har du banket på en dør som ikke ville åpne seg? Hadde du den på gløtt? Hadde du rukket å se strålene innenfra, og allerede flyttet inn i tanken?
Det er høst. Mange ungdommer pakker, og drar hjemmefra. Lykken dirrer i lufta fordi de er på vei.
Noen sitter igjen. Kanskje du er en av dem? Du kom ikke inn.

Jeg ville dele mine tanker rundt avslaget på forfatterstudiet med deg. Jeg ville også dele med deg som ikke fikk jobben du søkte, med deg som fikk manuset ditt refusert, med deg som ikke kom videre etter audition, med deg som ikke hørte noe mer etter jobbintervjuet, og med deg som ikke fikk akkurat den sjansen du håpet på. Med deg som møtte en låst dør.
La den låste døren inspirere deg. Det er lov til å senke hodet, og sukke tungt. Det er lov å bli skuffet, og det er lov å bli lei seg. Men ta action! Gå videre! Ikke legg deg til å sove utenfor en låst dør.
Ikke tenk hvorfor? Tenk hva nå? Hvordan skal jeg nå dit jeg vil? Hvilke andre veier kan jeg gå ? Ikke gi deg!
Det er ikke flaut å si det høyt.
Jeg kom ikke inn. Jeg fikk ikke jobben. Jeg kom ikke videre.
Dersom flere kunne dele av ting de ikke fikset, så ville det bli mye lettere. Lettere å ikke fikse ting. Aldri la et avslag, eller et nei bli et nederlag! La det heller bli et bevis på at du våget.
Ok, så ble ikke svaret det du håpet denne gangen. Det er utenfor din kontroll. Bruk ikke energi på ting du ikke kan påvirke. Et avslag eller et nei, definerer ikke deg. Se på et avslag som en viktighetsindikator. Hva følte du når du mottok det? Var det egentlig like greit, eller traff det hardt?
En låst dør er veldig skjerpende på appetitten, men bare dersom du er skikkelig sulten.
Kjenn følelsen av allerede oppnådd mål. Lev deg inn i det, vær det! Så lenge du virkelig eier den følelsen, så vil du komme dit. Ha tillit til at din visualisering åpner dører, og gir deg muligheter.  Ikke bekymre deg for hvordan? Grip sjanser, ta sats og gi alt for det du vil. Du vil bli gitt muligheter.
Trodde du at verktøyet du satset på, ikke tok deg videre? Det gjorde det. Bare ikke på den måten du hadde trodd.
Jeg kom ikke inn på Uit.
Men jeg sier ja når de inviterer meg dit. Som foreleser.


Dette innlegget publiserte jeg  8.september 2016, på www.lindatangen.no , men jeg vil reposte det her fordi jeg takker avslaget for at jeg nå står foran lansering av min første utgivelse. Jeg er takknemlig for kraften avslaget ga meg.