Jeg sitter ved kjøkkenbordet, og kikker ut av vinduet. Det er blitt mørkt, men den hvite snøen lyser fortsatt opp mandagen, som snart er halvveis. Jeg er alene, og de eneste lydene rundt meg er den svake summingen fra kjøleskapet, og lyden av bildekk som møter skarp snø når en og annen bil passerer. Foran meg ligger det en bunke med hvite pakker.
Ti eksemplarer av "Hjerteslag i ord" som skal sendes i posten.
Inntrykkene fra uken som ligger bak meg er mange. Torsdag hadde jeg min boklansering i Kunnskapsparken. Jeg hadde handlet inn god drikke med bobler, og serverte bokstavkjeks. På forhånd hadde jeg sett for meg at det kanskje kom til å komme rundt 20 personer. Det var derfor utrolig overraskende at så mange som tett opptil 60 mennesker kom.
Det å stå foran disse fine menneskene, er noe av det fineste jeg har opplevd, og noe jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Det glitret gyllent i glassene, lyset var dempet, og energien i rommet var full av kjærlighet og støtte. Jeg var fylt til randen av ydmykhet og takknemlighet. Det føltes befriende å fortelle om min vei fra drøm til utgivelse. Om hvordan det at jeg ikke ble tatt opp som student ved forfatterlinjen i Tromsø i fjor høst, var årsaken til at jeg nå holdt min første utgivelse i hendene.
Jeg fortalte om opptakssvaret hvor det stod at de innsendte tekstene var vurdert ut fra språklige kvaliteter, troverdighet, originalitet, og nødvendighet.
Om den siste linjen.

Du er dessverre ikke innvilget opptak til studiet.

Jeg hadde to valg.

Jeg er ikke god nok. Ikke engang til å bli tatt opp som student.

Jeg er god nok.

Jeg brukte energien i avslaget fra opptakskomiteen positivt. Jeg bestemte meg for at det ikke skulle tære på min vei mot målet om bokutgivelse, og jeg bestemte meg for å skape mitt eget Univers(itet). Jeg smiler når jeg tenker tilbake på hvordan jeg kastet meg inn i studiene, og søkte opp informasjon. Leste bøker, og skrev notater. Studerte skrivestiler, og lyttet til forfatterintervjuer på podcast.  
Det er ikke mange universitet som kan skryte av så flotte forelesere som det jeg hadde!

Mitt første semester skulle handle om poesi. Det semesteret viste seg å vare resten av studieåret. Jeg badet i poesiens verden, og skrev dikt dag og natt. Jeg kunne våkne, og ta frem telefonen. Ord, og setninger bare måtte skrives, før de ble borte.  Planen min om å skrive på mitt store prosjekt, ble bare skjøvet lengre og lengre foran meg. Til slutt måtte jeg bare gi meg hen. Jeg begynte å publiserer dikt på Instagram som hjerteskribenten.
Dette var starten på en mageveltende, og urolig tid.
Noen av diktene  måtte jeg  stå opp om natten for å slette. Jeg følte at jeg skrev meg naken, men jeg klarte ikke å slutte. Bokstavene kom ut av meg som jeg hadde slått hull på en stor demning. 
Tanker, og følelser som hadde bygget seg opp i meg, kom nå ut i form av dikt.
Min sårbarhet i kombinasjon med sosiale medier, var veldig uheldig.

Jeg lot meg fange av antall liker , og mest av alt, av antall ikke liker. Jeg brukte mye energi, og mistet mye nattesøvn på å engste meg over hvorfor den og den, ikke likte det jeg hadde skrevet?
Var det sant som opptakskomiteen hadde sagt, at tekstene mine ikke hadde språklige kvaliteter, ikke var troverdige, ikke var originale, og ikke var nødvendige?

Jeg følte meg ofte utenfor som liten. Ikke ensom, men alene på min egen måte. Nå kom alle de følelsene tilbake. Jeg skrev diktet "Utenfor"

Ofte føler jeg meg utenfor
Du tenker nok at jeg er innenfor
Men akkurat da er jeg bare
Innenfor
Utenfor

Det å være innenfor at man føler seg utenfor, er ikke sunt i lengden. Jeg bestemte meg for at dette måtte jeg jobbe med. Jeg måtte bort fra antall liker, og ikke liker, og jeg måtte tilbake til hvorfor jeg skriver? 
Først og fremst så elsker jeg å skrive, og jeg tror på deling av følelser. Jeg tror at dersom vi er ærlige, og rause med hverandre, og deler også det som ikke er lett og harmonisk, så vil vi utvikle oss og bli sterkere sammen.
Jeg nekter å la meg styre av liker, og ikke liker.  Det at vi er så forskjellige i forhold til hva vi liker, det er et vakkert vitnesbyrd om mangfoldet i oss mennesker, og det er utrolig fint.

Året som ligger bak meg har vært utviklende, både med tanke på min skriving, og for meg personlig. Jeg er ikke lengre redd for å vise hvem jeg er. Jeg har funnet mot og styrke, i det som jeg før tolket som tegn på svakhet.
Min konstante undring over, og min nærhet til følelser.
Dette året har gjort meg i stand til å forstå meg selv, og andre bedre.
Til å være det jeg hele tiden søker å være. Et bedre medmenneske.

Det at jeg nå har lansert min første utgivelse,  er en fin markering av slutten på studieåret ved mitt eget Univers(itet).
Boken "Hjerteslag i ord" er min eksamen, og du som leser er min sensor. 

Å skrive er å være i kontinuerlig utvikling, og selv om jeg har skrevet i mange år, så er jeg nettopp startet.
Jeg har lært av skriveprosessen, og av utgivelsesprosessen. 
Jeg har gitt ut min første bok. Jeg har startet eget forlag, og jeg har etablert eget selskap.

Jeg er god nok. Du er god nok.
Det er bare et menneske som kan stoppe deg, fra å oppfylle drømmene dine!


Lytt til ditt hjerte
Det er nå
Du har sjansen
Hvor lenge er nå? 

 

Bok i løpet av nyåret 2018, ble til bok med lanseringsdato 16.november i år.
Jeg ringte Tor Børge på Bjørkmanns Trykkeri
- Rekker vi dette?
-Ja, det skal ikke stå på trykkingen, humret han.

Hege Elisabeth Johansen, også kalt engel på jord, var på pletten, nesten før jeg rakk å spørre.
Klart jeg skal hjelpe! Dette fikser vi!

Jeg hadde skrevet over 150 dikt i løpet av det siste året. Nå begynte utvelgelsen, og det skrev seg også frem noen nye.
Hvor mange skulle med? hvor mange var gode nok?

Jeg bestemte meg for et utvalg, og tok kontakt med to mennesker jeg har stor respekt for, og som jeg vet ville vurdere tekstene på en god og ærlig måte.
Svein Erik Lampe og Hugo M.Kjelseth sa ja til å være medlesere, og fikk begge to sine utkast tilsendt. Jeg må innrømme at det var en kvalmende og nervepirrende opplevelse.
Det var derfor veldig betryggende når begge to, møtte meg med sine rolige stemmer, og varme lattere. Dette går fint, Linda! Hva er det du er redd for! Svein Erik skrattet, -Er du redd for hva folk skal tro om deg? -Du er jo ikke unik i forhold til å være nevrotisk av og til!

Begge to hadde flotte innspill, og jeg satte virkelig pris på deres tanker om mine dikt.
Nå fikk jeg virkelig bruk for noen av teknikkene jeg festet meg ved på skrivekurs med Skrivestudio i Firenze, og på Sommarøy.
-Kill Your darlings"  og "Ikke kast barnet ut med badevannet" Kenneth var ikke helt enig i min vurdering angående to av darlingene som var blitt utelatt, og de fikk dermed bli med igjen.  Hans engasjement har vært uten sidestykke. Han har smakt på ord, og setninger mer eller mindre frivilling, og han har holdt ut med en til tider fraværende og distrahert kone.
Jeg valgte ut diktene som skulle med, og sendte de over til Hege.

Hege Elisabeth Johansen har laget design, og bokomslag. For ei dame! Min takknemlighet ovenfor denne vakre, kloke og talentfulle kunstneren er endeløs. Sjekk ut Heges Kribbel på Instagram og på FB.

Trykkeridagen våknet jeg med to ord i munnen! - Stopp pressa!
Jeg hadde "sjekketrang", og hadde funnet to feil!
Tor Børge svarte rolig
-Ingen skade skjedd.

I skrivende stund er boka mi i trykken, og jeg forbereder meg til boklansering i morgen.
Jeg er nyoperert i et kne, og jeg har nok vært litt for tøff med belastningen, så uansett hvor høy jeg pleier å påstå at smerteterskelen min er, så er den ikke så langt unna akkurat nå. Men hva i all verden betyr det?
Jeg lanserer bok i morgen, og i morgen formiddag skal jeg til Radio Alta for å snakke om det!