lANDING

Mens jernkroppen letter, trykkes hodet mitt ned mellom skuldrene. Stemmene blander seg med susende during.
Fra 19F ser jeg at hun har farget himmelen. Har ikke sett henne i år, får nok et glimt i morgen, men det teller liksom ikke.
Elsker hvordan vi i nord venter, teller dager.
-Snart ser vi henne skinne på kirkespiret! Forventningen dirrer, og i dagene etter hennes ankomst, går vi rundt med ren lykke over skjerfkanten, og glødende hjerter i frost.
 
Mannen min har fikset en landingshelg til oss. Han er der allerede, dro onsdag. Jeg sendte han en melding før ombordstigning.
Ser smilet hans når han leser den.
Det er tjuetre år siden jeg falt for den litt hese stemmen. Jeg kunne ikke forstå at denne kjekke gutten valgte meg.
Tjuetre år. Dans på tynn is, og dans i festsal.
Vi har danset oss inn i hverandre.
 
Jeg er glad jeg fikk denne flyturen i eget selskap. Har alltid hatt et stort behov for å være alene. Det er to måneder siden jeg ga ut «Hjerteslag i ord».  Jeg gikk rett i dvale etterpå, og krøp takknemlig, varm, og blottlagt inn i meg selv. Har lurt på hvor lenge denne dvalen skulle vare? Er den over nå?
Jeg kjenner den varme skrivegleden bre seg, mens fingrene løper over tastaturet på IPaden.
Ivrige skrivefeil hopper opp foran meg, og blander seg ertende inn.
Gleder meg til å kikke inn i de fineste blå. Har bord klokken åtte.
Jeg smilte sjarmert, når han fortalte at han hadde bedt om et romantisk bord.
 
Denne helgen er en del av vårt «lande sammen» fokus.
Farten i dagens samfunn er til å bli kvalm av, og jeg fortviler ofte over meg selv. Må være noe galt med meg? Lydene er så høye, lysene så skarpe, og rollene så mange, og  krevende. Vi skal være mye, for mange. Jeg føler trangen til stille meg midt ut på denne jagende motorveien, og hyle alt mine lunger kan klare! Drømmer meg vekk til en liten hytte på vidda. Bære  vann og ved. Tenke.

Vi går ikke på besøk lengre uten å ha avtalt på forhånd, og vi savner vennene våre som bor et steinkast unna. Vi klager over mangel på tid, når tid er gaven vi er blitt gitt.
Vi snakker om hvordan vi ville levd? Om vi visste, at dette var våre siste dager på jord?
Uansett antall. Dette er de siste.
 
-Har vi kokt ettermiddagskaffe?
-Ja, det har vi gjort, smiler jeg og nikker mot de to koppene som står i hverandre på bordet. Han gnir en uskyldig ettermiddagslur ut av øynene. -Jeg bare duppet.
En liten hverdagslanding etter jobb. En halvtime i tosomhet.
 
19D sover.  Jeg lurer på hvor han skal? Hva drømmer han om? Hodet henger tungt over brystet. Armene i kors. Bose headsett.  Tro om han er fornøyd med statistikken klokken hans kan rapportere om?
De andre?  Reiser de til, eller reiser de fra noe ? Er de på reise fordi de har funnet noen?  mistet noen? Reiser de av lyst? Eller reiser de fordi de må?
Må vi egentlig noe? Bortsett fra å dø?
 
Det sitter ingen i setet mellom oss, bare Torkil Damhaugs siste. Jeg kjøpte «Glasshjerte» for flere dager siden. Har spart den.
Hører meg selv si - En rødvin, og en potetgull.
Duften av flyvertinnen finner meg lett når hun bøyer seg over den sovende, og sender meg et vennlig blikk. Jeg har dotter i ørene. Må høres rar ut. Holder for nesen, og blåser.
Syns forresten de er litt små, vinflaskene de serverer på flyet. 
 
Det kribler i magen på ny bok vis, og jeg blar spent. Jeg ser Robin fort, og skjønner at han er spesiell. Jeg er full av beundring for hvordan Torkil har valgt å introdusere hans karakter, teknikken. Jeg er glad jeg har fått møte denne spennende forfatteren.  Han leste for oss på kursene, og jeg hører stemmen hans når jeg leser.
 
Jeg må nyse!
Herregud, der er hun jo!
Det stråler i gult, og rødt. Hun er så skarp at jeg ikke klarer å feste blikket.
Fingrene galopperer over bokstavene. En grønn tvilling forfølger blikkfestet mitt.
Så vakker hun er! Finnmarkshjertet mitt smelter atter en gang, og jeg smiler mitt største smil ut av det lille buevinduet.
-Hei, jeg har savnet deg.
Jeg trenger deg. Husker du meg?
 
Jeg kjenner lyset sive inn under huden. Gleder meg til jeg skal se henne igjen, hjemme.
Da teller det, og jeg skal lukke øynene og ønske meg noe. Jeg skal takke for at hun er tilbake, og jeg skal takke mørketiden for nok en fargerik omfavnelse, og fordi den har lettet, akkurat i tide.
 
Flykroppen vender seg skarpt mot venstre. Sola blinker farvel, og tåke pakker oss inn over Gardermoen.
Jeg fikler etter telefonen i det flyvertinnen ønsker oss velkommen til Oslo.
Vi har landet, og det tikker inn en melding.